I kraftig regn blir både sikt og veigrep dårligere. Sprut fra andre kjøretøy, vannfilm på ruten og refleks fra våt vei reduserer sikten, mens vann på veibanen øker risikoen for vannplaning og forlenger bremselengden. Derfor må du senke farten, øke avstanden til bilen foran, kjøre jevnt uten brå manøvrer, bruke nærlys og gjerne legge hjulene i sporene etter andre for å få best mulig drenering. Fartsgrensen er en øvre grense – i slikt vær kan det være riktig å kjøre betydelig saktere. Feil svaralternativer: Å kjøre fort for å komme raskt fram øker risikoen. Lav fart fjerner ikke påvirkningen på sikt og grep, den reduserer bare risikoen. Regnet gir ikke bedre veigrep; vann kan danne en film som gjør underlaget glattere.

Vikeplikt reguleres av vikepliktskilt og forkjørsveiskilt, fordi de fastsetter hvem som har forkjørsrett og hvem som må vike. Her er A, B, D og E slike skilt (typisk Vikeplikt, Stopp, Forkjørsvei og Slutt på forkjørsvei). Skilt C er et opplysningsskilt som bare gir informasjon, og F er et påbudsskilt som angir påbudt kjøring/retning. Derfor er det bare A, B, D og E som regulerer vikeplikt. Alternativene som inkluderer C og F – eller «alle» – er feil.

Selv om noen traktorer og vogntog blinker til høyre for å signalisere at det kan være klart å passere, er det aldri en bindende beskjed. Ved forbikjøring har du som forbikjørende fører alltid hele ansvaret for at det kan skje trygt. Mangler du tilstrekkelig sikt, skal du bli bak. Her er sikten for dårlig, og da er forbikjøring uaktuelt. I tillegg kan en traktor blinke høyre fordi den faktisk skal svinge inn på en avkjørsel, og store kjøretøy kan legge seg ut mot venstre før en høyresving. Forsøk på forbikjøring kan da føre til kollisjon. Derfor er riktig handling å bli liggende bak til du selv har fri sikt og kan vurdere at det er trygt. Alternativ 2 er feil fordi du ikke kan basere deg på signal fra kjøretøyet foran. Alternativ 3 er feil begrunnelse; problemet her er sikten, ikke et generelt forbud. Alternativ 4 kan være fornuftig som hastighetstilpasning, men det endrer ikke hovedvalget: du skal ikke kjøre forbi.

Fasen etter den hvite streken (punktet i figuren der forbikjøringen ikke lenger kan avbrytes trygt) er den mest risikofylte. Da ligger du i møtende kjørefelt, er ofte side om side med kjøretøyet du passerer, og har få eller ingen sikre fluktmuligheter. Du er forpliktet til å fullføre forbikjøringen, samtidig som usikkerhet om møtende trafikk, fart og avstand kan øke risikoen. Før den hvite streken kan du hele tiden avbryte, slippe opp gassen og legge deg inn bak igjen dersom situasjonen endrer seg. Nettopp muligheten til å avbryte trygt gjør den første fasen mindre farlig. Planlegg derfor forbikjøringen slik at du med god margin rekker å passere og komme inn igjen før møtende, og beslutningen om å gjennomføre må være tatt før du passerer den hvite streken.